Stavkirkene dukker opp bak en sving eller bakketopp der en besøkende tar en avstikker fra hovedveiene. Med solsvidd treverk i sjatteringer fra ravfarget til tjærebrunt, ligger stavkirken der.

Kommer en nærmere, slår den umiskjennelige eimen av tjære i mot. På innsiden blander den seg med en duft av gammelt treverk. Knirkende dører og gulvplanker røper de besøkendes ankomst. Her trer ingen jordiske ubemerket inn. Skiftende vindkast kan få hele bygningen til å knake i maktesløs protest, mens værhanen prinsippløst føyer seg. Kort sagt: Stavkirkene både lukter og bråker. Utette og lekke er de fleste også, svale i sommervarmen, en prøvelse vinterstid.

Ingen av stavkirkene er uberørt av århundrenes gang. Noen er så omformet at utgangspunktet som stavkirke knapt er synlig bak senere endringer. Reformasjonen medførte ny liturgi og gudstjeneste. Prekestol, stolestader og etterhvert kirkebenker kom inn i kirkene, nyere altertavler fortrengte med årene middealderens. Noen av stavkirkene har likevel bevart enkeltgjenstander som helgenfigurer, alterskap, krusifikser, lysestell og røkelseskar. Som budbærere om det historiske forløp er det få minnesmerker i Norge som taler tydeligere enn stavkirkene. En rekke av dagens kirkesteder har vært i bruk siden 1000-tallet, her har vært bygdesentrum og møteplass for tallløse slekstledd.

Halvparten av stavkirkene er fortsatt i ordinær bruk som menighetskirker med gudstjenester, dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd. Til forskjell fra menighetskirkene mangler en del av museumskirkene inventar. Det forsvant da kirken ble reddet og restaurert, og noe nytt har aldri kommet til som i Borgund, Haltdalen og Gol. Men andre som Fortidsminneforeningens stavkirker i Nore og i Uvdal er blant de rikest dekorerte og innredete kirkerom vi har i landet.

For arrangementer ta kontakt med eier. Er stavkirken i bruk av menigheten er kirkevergen i kommunen rett sted å henvende seg.